Hjemme>:3
Klokka er nå sånn ca 22.30 norsk tid og Jonas har vært ute og reist i alt for mange timer. Han han tatt på seg pysjen og ligger nå i gode senga si, som er veldig mye bedre en harde senga i Warabi. Dette blir tidenes korteste blogginnlegg, men han orker ikke skrive mer i kveld.
God natt!
Disneyland
I går gikk turen til Disneyland. Jeg var oppe før klokka ringte og var klar til å dra før de andre i et hele tatt hadde kommet seg ut av senga. Jeg har erfart at tråkking på slike steder kan være veldig slitsomt, så jeg passet på at jeg fikk nok søvn natten før. Mulig at 21 timer var å litt hardt i, men,men…
Vel, vel. Etter at alle hadde kommet seg opp satt fem av oss på toget. Jepp, fem av oss! I dag var også Pernilla, en av svenskene fra Guesthouset med oss. Vel fremme valgte vi kø og ventet på å få kjøpt billetter. Som vanlig valgte jeg feil kø og kom desidert sist inn.
I Tokyo er det mange folk, og på en søndag virker det som at de fleste av de drar til nettopp Disneyland. Jeg var forbredt på masse folk og kø, men det får da være grenser. 120 min ventetid for en attraksjon som varer i 2-3 min er ganske drøyt. Men jeg syns det veldig artig og sitte å se på folk, noe jeg fikk god tid til å gjøre i køene, så dette passet meg utmerket.
Bortsett fra å kjøpe meg fancy Stitch lue, var målet mitt for dagen å finne meg en av Disneyprinsessene jeg kunne gifte meg med. Jeg skal nemlig bli konge over Disneyland! Gjett om skuffelsen var stor da jeg fant ut at de var innleide amerikanere som ikke hadde tid til å ta bilde en gang:p Jeg tok derfor saken i egne hender og kronet meg selv til konge når de var så teite og ikke hadde tid.
Etter å ha trasket rundt en del timer dro vi fra parken til Akabane for å innta et bedre måltid. Vi var så heldige å få rabattkuponger av Miki siste gangen vi var og spiste med hun, så alle var enige om at etter en måned med heftig pengebruk var dette en fin dag å bruke disse for en litt billigere middag. Til Emíl´s store skuffelse ble det ikke noe udon i dag heller, men heldigvis blir han fornøyd så lenge han får kjøtt.
Mette og fornøyde dro vi hjem til Guesthouset igjen. Etter en hel dag i Disneyland og alt for mange timer med søvn var jeg helt utslitt, og det tok ikke lang tid før jeg sovnet.
I dag er det siste dagen vi har muligheter til å dra inn til Tokyo, så den kommer nok til å gå med på panikkhandlig av gaver og ting vi burde ha kjøpt med til alle som venter hjemme i kalde Norge.
Kamakura = Paradis!
I dag var som sagt planen å dra til Kamakura, en plass jeg skulle til uansett hvordan formen var. Etter tre dager i senga med snørring var det tydeligvis ikke mer snør igjen, for jeg følte meg supergenki og var første som var klar til å dra i dag!
Mitt først sikkelige måltid på ca to døgn ble to onigiri fra 7elven og en appelsinjuice. Dette forsvant i rekordfart før vi satte kursen mot stasjonen, som så mange ganger før.
Etter tidenes lengste tur med tog kom vi frem til et av de mange stoppestedene vi hadde planlagt å besøke i dag. Vi var nå ved havet, og hadde hoppet av toget ved en havnelandsby med masser av templer. På den ene tempelhøyden var det en fantastisk utsikt over havet. En utsikt som ble kronet av de mange haukene som sirklet rundt over oss. Dette var helt klart et sted jeg kunne tilbrakt mange timer. Vi var også kjempe heldige med været i dag, og det er ikke ofte jeg sitter ute i genser 7.januar uten å fryse.(JA, jeg tenker på dere hjemme i Norge nå!)
Jentene fant en blomsterpark de ville innom, noe Emíl og jeg fant alt for lite maskulint. Vi valgte heller å sitte å se på den ekstremt tøffe(og barske) mannen som lagde ballongdyr til barna som kom på besøk!
Rett etter at ballongmannen var ferdig kom også jentene tilbake, og vi fant ut at det var på tide å komme oss ned fra tempelhøyden for å se Kamakura Daibutsu (Kjempebuddhaen i Kamakura), som var hovedmålet vårt for dagen. Etter ca. 5 min gange fant vi tøffen, og etter det obligatoriske bilde foran han gikk vi ned til stranda hvor vi hadde planer om å se solnedgangen.
Kamakura Daibutsu
Mens vi trasket langs stranda fant ut at jeg skal forkaste planene mine om å åpne en pub i Tokyo. Jeg skal helle åpne et koselig vannhull ved stranden i Kamakura hvor alle de kule surfevennene mine som jeg ikke har fått ennå kan henge når de ikke er opptatt med å duppe rundt blant bølgene.
Kort tid etter at jeg veldig entusiastisk hadde fortalt de andre om planene mine, og om hvordan det hele skulle se ut fant vi igjen en amerikansk/meksikansk inspirert restaurant som tydeligvis hadde tenkt på det samme som meg. De har helt sikkert ikke noe i mot litt konkurranse!
Vi ble sittende her og spise middag og se sola forsvinne. Etter det satte vi oss på toget tilbake til Warabi. Om turen til Kamakura virket lang, var denne ENDA lengre. Greit at japanerne syns det er kaldt nå, og kler på seg mye, men det er virkelig ikke nødvendig å fyre opp setevarmeren så sykt mye når hele toget er stappfullt.. Jeg visste at vi skulle langt, så jeg kriget til meg en sitteplass for å hvile beina. Dette var jo selvfølgelig helt bortkastet, for etter 20 min ble det for varmt for meg, så jeg reiste meg opp og sto resten av veien.
Vel hjemme og nesa ble faktisk bedre utover dagen, så det virker som den siste uken kommer til å gå som planlagt. I morgen blir det shopping i Harajuku>:3
SYK!
Dette skrev jeg i går, men var for snørrete til å poste. DET ER HELT SANT!!
Jess! Jeg kom meg aldri opp av senga dagen etter. Hele natten gikk med til snørring, hosting, pusse nesa før jeg kronet natten med litt mer snørring. Når det endelig ble morgen var jeg helt slått ut og fant det best å holde sengen. Mens de andre dro ut og hadde det dritkult så jeg igjen alene på rommet, som viser seg å være mindre en 5kvm. Ikke det at jeg har problemer med å være alene. Nei for all del, jeg hadde det også dritkult! Dagen brukte jeg på å pusse nesa, høre på musikk, sove, lese agurknytt på vgnet, sove, pusse nesa, gå på do, vurdere å gå på butikken for så å snørre litt mer. Fantastisk dag!
Ta denne dagen og gang opp med tre så har du de siste dagene mine i Japan. (Bilder kommer IKKE) Men, i morgen skal vi til Kamakura og det vil jeg ikke gå glipp av for alt i verden.
Mrrr:3
Nå er det mange dager siden jeg har slengt ut noe på bloggen her. Bortsett fra vandring gatelangs og en tur til Odaiba skjedde det egentlig ikke så mye før nyttårsaften.
Vi var alle sammen veldig klare for å feire det nye tiåret med brask og bram her i Japan, så planene var klare. Siden det tross alt var nyttårsaften i dag hadde alle fire bestemt seg for at vi skulle være litt pyntet før vi dro ut. Etter at klær var valgt og hår fikset tok vi toget inn til Ueno hvor vi atter en gang skulle møte vår gode venn Julian med reisefølge for å besøke dyreparken! Værgudene var med oss som alltid og alt tydet på at dette skulle bli en kjempefin dag å se på kjempepandaen som bor i parken. Men den gang ei.. Vi var sju stk som dro til parken, og det hadde ikke slått noen at parken faktisk kunne være stengt akkurat i dag. Det var den selvfølgelig, så vi ble gående rundt i parkområdet utenfor dyrehagen i stedet for. (Ikke det at det var så ille. Været var jo fint.) Vi møtte forresten Ina i parken også, så når Julian skilte lag med oss tok Ina over plassen og fem av oss dro videre for å innta et bedre nyttårsmåltid før Ida, Silje, Emíl og jeg dro tilbake til Warabi for å fire med resten av folkene der vi bor. Klokken 21.00 satt vi alle på kjøkkenet med mat og godt og glasset og ventet på at nedtellingen skulle starte så vi kunne løpe til tempelet for å kaste bort pengene våre og ønske oss hell og lykke for det kommende året. Julian fikk tydeligvis dårlig samvittighet for å ha forlatt oss tidligere på dagen, for rundt 23.00 kom han til Warabi med toget for å bli med oss.
3,2,1! Vi var nå i 2010! Åtte timer før alle kjente i Norge. Dette måtte jo selvfølgelig feires. I ekte norsk ånd(og litt svensk) dro vi til en koselig pub vi hadde funnet et par dager før. Den hadde en bardisk, egen djboks og 7-8 stoler og toalett. Alt dette presset inn på 15kvm!
Lite utested, masse folk!
Etter ca fire timer med morro tok fornuften overhånd for min del. Vi skulle jo tross alt opp og møte Miki i Ueno kl 10.00 første nyttårsdag. Det vi si at vi burde komme oss opp rundt 09.00 og være på toget senest halv to for ikke å være sene.
Klokka ringte halv ni den, og kvart på ti satt tre slappe nordmenn på toget. Sistemann var dessverre ikke mulig å få opp, så han gikk glipp av templer og god mat. (Vi andre hadde i det minste en grunn til å vi var sene etter som vi brukte 5-10 min på å få kontakt med han.)
masse folk
massemasse folk!
Som sagt, etter tempelbesøk og god mat fant vi ut at det var en god ide og dra tilbake for å hvile ut etter gårsdagens utskeielser. Som tenkt så gjort. Jeg åpnet vinduet og la meg. Siste gangen jeg så på klokka før jeg åpnet vinduet og la meg viste den ca 17.00.
Jeg måtte tydeligvis vært veldig sliten, for da jeg våknet igjen var den blitt ett dagen etter:3 Natta hadde også tydeligvis vært veldig kaldt, for halsen min har blitt kjempe vond og snørra renner.
Men jeg har ikke dratt til Japan for å ligge i senga, så atter en gang dro vi til Ueno dyrepark for å se på denne kjempepandaen!
Denne gangen var parken åpen, og gleden var stor. Helt til vi fikk vite at Lingling, som pandaen het, døde i 2008..
Det var i grunnen litt trist, men de hadde også mange andre ganske så awesome dyr der, bla. geckoer, løver og flodsvin, så dagen ble var ganske så vellykket for min del. Nå sitter Jeg på rommet og drikker C-vitamin og snørrer. Jeg nekter å bli syk, så jeg har ville planer om å ta en tidlig kveld i dag. Vi får se, jeg har som sagt ikke kommet til Japan for å sitte inne:p
Late dager
I dag var det tid for bursdagsfest! Bortsett fra en invitasjon til festen, og info om hvilken stasjon Miki skulle møte oss hadde vi ingen anelse om hvordan fest dette var. Var det formelt? Gaver? Skulle vi ha med oss mat/drikke?
Det endte med at vi tok en råsjanse på uformelt, og løp til toget, siden vi som vanlig i god norsk tradisjon var for sent ute. Det hjalp heller ikke noe særlig at togsystemet var så latterlig enkelt at det ble en utfordring å komme seg frem. Vel 20 min for sene fant vi en blomsterbutikk hvor det ble kjøpt en bukett til en person vi aldri før hadde møtt. Til vår store lettelse var også Miki for sen, så festen ble ikke utsatt på grunn av oss. Vel fremme hos Miki som holdt festen ble vi møtt av venninnene og fikk overlevert blomsten, som tydeligvis falt i smak(heldigvis). Jeg er superdårlig på å huske navn og i Japan oppfatter jeg knapt hva de sier, så om noen hadde presentert seg som oppai-san eller noe hadde jeg neppe reagert(takk BabyJesus for puriKura). Uansett, etter en kjapp presentasjon var det tid for kake og te! Jeg liker kake, og jeg liker te, så dette var selvsagt stas. Etter maten hørte vi litt på Miki spille piano, før vi tok bussen til et sted vi skulle spise. På veien møtte vi Ina, som også er en av japanskstudentene ved UiO som tilfeldigvis er i Japan nå. Sammen dro vi alle til et av mange hyggelige spisesteder i Japan.
På spisestedet ble det bestilt mat og drikke. Øl til oss mannfolk og Screwdriver/drinker til jentene. Og ja, det var Emíl som drakk Screwdriver:p Mye god mat og 9 runder med den nå berømte Emíl Special dro vi for å ta PuriKura før vi alle dro hvert til vårt.
Takk BabyJesus for PuriKura
Sliten Jonas var nå sliten, og jeg trengte ikke telle mange sauer før jeg sovnet.
24. Desember! Er det julaften??
Hva skal man si? Jul i Japan er definitivt ikke det samme som jul i Norge. Jeg hører rykter om -15 grader, vind og snø i Norge, og da må jeg med hånda på hjertet si at det var litt godt å våkne til strålende solskinn og +10 grader her.
I dag var planen å besøke Naho-chan og Josai Daigaku, skolen de fleste av studentene ved UiO havner på i tredje semester. Josai ligger i Togane, som er et godt stykke unna der vi bor. Vi sto derfor tidlig opp for å rekke toget. Det mistet vi med 30 sek, fordi personen på rom 231 brukte alt for lang tid på å stå opp! Enda godt denne personen(som vi ikke skal nevne ved navn) hadde med seg en telefon så vi fikk ringt Naho og fortalt at vi ble sene.
Vel fremme i Togane kunne Silje og jeg konstatere at denne plassen, akkurat som Warabi, er et HØL! Bortsett fra campus, som var veldig koselig var det neimen ikke mye som skjedde der. Etter er rask omvisning på skolen fant Emíl tilslutt tennisbanen. Gleden var stor da han fant ut at det var tre elever som spilte der, og han fikk lov til å bli med for å vise de litt ekte finnmarktennis!
Etter en runde tennis og tre homeruns dro vi til et stort kjøpesenter hvor Emíl nok en gang kjente pengene brenne i lomma og endte opp med å kjøpe seg nye sko. Vi fant også et gamesenter hvor vi tok enda mer purikura, spilte Taiko og SF IV! Kvelden med Naho avsluttet vi med Yakiniku. Bortsett fra at Emíl ikke fikk ribbe på julaften tror jeg dette helt klart var hans dag. Han ville i hovedsak oppleve tre ting: Tennis i Japan, gamesenter og Yakiniku. I dag fikk han alt på en gang. At vi i tillegg hadde tabehoudai, som vil si at man kan spise så mye man vil på 90 min var nok en pluss i boka. Stappmette dro vi alle til stasjonen hvor vi tok farvel med Naho.
Har jeg forresten nevnt at julaften er den store dagen for dating i Japan? Vi hadde sett en del par på kjøpesenteret, men Gud og BabyJesus så mange det kom på når vi stoppet ved Disneyland! I tillegg møtte vi også en del fulle japanere som prøvde å kommunisere med Ida på engelsk i det de passerte.
Vel hjemme i Warabi var for så vidt julaften over for min del. En øl og et maisbrød etter at jeg kom inn døra kronet den merkeligste julaften jeg noen gang har opplevd. Japan er fantastisk!
Sett inn kreativ tittel
Noen dager siden jeg har oppdatert bloggen nå, så får heller kompensere med en litt lengre post.
Dagen etter at vi hadde vært i Akihabara hadde vi egentlig planer om å en rolig dag, men den gang ei.. For dere som ikke vet det er det tilfeldigvis en del folk fra UiO i Japan, rundt Tokyo på samme tid! En av disse er Julian. Han var fast bestemt på at vi skulle møtes en gang før reisefølget hans skulle ta turen til Kyoto. Som sagt så gjort. Vi møttes i Harajuku, hvor vi egentlig bare trålet gatene før vi dro på karaoke for første gang på denne turen. Det var jo.. hva skal man si? Artig. Jeg gleder meg virkelig til opptakene blir lagt ut på facebook. Etter å tatt farvell med Julian var vi egentlig sånn passe slitne alle mann(og kvinner) så vi dro rett hjem. Påfølgende dag hadde vi avtalt at vi skulle møte Miki(en japaner som studerer norsk på UiO) i Shibuya rundt 18.40. Alle ble derfor enige om at det var en kjempegod ide å dra til Harasjuku, tråle gaten(igjen), før vi gikk til Shibuya. Jentene forsvant inn i en gigantisk butikk, så i dag var Emíl og jeg overlatt til oss selv. Jeg hadde egentlig ingen planer om å bruke så mye penger, men endte opp med noen poser. Selv Emíl åpnet lommeboken, og jeg hadde aldri trodd at han skulle ende opp med flere poser en jentene. Presis 18.40 møtte vi Miki og ei venninne ved Shibuya stasjon. Derifra gikk ferden til en izakaya hvor den japanske norsklæreren til Miki ventet. Her spiste vi Nabe, pratet og hadde det godt over middels koselig! Emíl lærte seg også å bestille drinker på japansk, og han kan vi fra nå av kalle Christian Screwdriver Emíl. Etter maten sto den obligatoriske turen til et gamesenter for tur. Her skulle vi alle ta purikura! Å ta purikura minner meg egentlig ganske mye om den gangen man skulle ta passbilder og ble dyttet inn i en trang boks hvor en stygg blits ødla synet ditt. Det som skiller dette fra purikura er at man her har muligheten til å pynte på bildene til det ugjenkjennelige, med skrift, bilder og gud vet hva man ikke kan. Snill som jeg er lot jeg jentene ta seg av dette.
Den siste dagen jeg blogger om i dag har for så vidt vært den sprøeste hittil. For første gang siden vi kom lot vi Tokyo være Tokyo, og tok en rolig dag i Warabi. Vel, Ida skulle besøke den gamle skolen sin, og var ute av huset før daggry, men vi andre sov lenge. Emíl bunkret seg inne på rommet med et vondt knee, mens Silje og jeg bestemte oss for å bli kjent i Warabi. Det var jo mulig at dette egentlig er kult sted hvor vi hadde mulighet til å bli kjent med japansk ungdom på vår egen alder.
Tenk, SÅ FEIL KAN MAN TA!!
Etter å ha gått rundt i fire timer var det kuleste vi fant verdens minste lyskryss, en sykt stor gulrot, glossy hus og masse gamle folk på sykkel. Warabi er et høl! Enda godt det var fint vær..
Dagen ble for så vidt reddet av de super awesome svenskene som bor her. De hadde vært på IKEA og handlet svensk julemat, og vi ble invitert. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle sitte og spise julemat og drikke ”nubbe” i Japan 22. Desember. Etter å ha spist oss stappmette på pølse, grøt, kjøttboller og annet snadder gikk seks av oss på karaoke(igjen). Det som skulle bli en rolig dag ende opp med at vi satt og sang til klokka var 05.50.
Vel hjemme ble jeg så sittende oppe på det fantastiske internett og prate med bestevenn Mita til klokka var nærmere halv sju.
Nå er jeg trøtt, og har planer om å ta meg en rolig dag. Men IKKE I WARABI!
De første dagene! Ida, Emíl, Silje og Jonas i Japan. Hvordan skal dette gå?
Jeg glemte selvfølgelig adapteren til macen min i Norge, men har omsider fått kjøpt meg en ny, så nå kan jeg starte å blogge litt om turen.
Flyturen over gikk smertefritt. Om vi ser bort i fra at de 45 minuttene vi hadde i Zurich ble spist opp av forsinkelse på flyet vi tok. Før vi lettet fra Gardermoen hadde jeg sagt at det hadde vært gøy å få navnet sitt ropt opp over PA systemet om at vi forsinket flyet. Jeg var såå nære å få oppfylt det ønsket, men til min store skuffelse hadde de fått med seg forsinkelsen, og droppet det.
Selve flyturen var såpass kjedelig at den egentlig ikke er verdt å skrive om. Vel fremme ble vi møtt av en hyggelig japansk dame som tok i mot oss. Først trodde vi at denne hyggelige damen skulle plukke oss opp, men så hyggelig var hun virkelig ikke. Selv om hun smilte og gjorde seg så søt hun bare kunne var det bare dårlige nyheter hun kom med. Siden det hadde vært forsinkelser på flyet vi tok manglet det to kofferter. Flyet tok 366 personer, det vil si ca 366 kofferter. Sjansen for at min var en av de to var jo relativt liten, men heldig som jeg er stakk Emíl og jeg av med førstepremien! Det vil si at vi slapp lett igjennom tollen, og hadde veldig lite å bære på frem til vi kom frem til Warabi Guesthouse hvor vi skulle bo. Svett og sliten etter den lage reisen ville jeg egentlig bare ta meg en dusj, pusse tenner og skifte klær, men uten håndkle, tannbørste og klær blir dette fort litt vanskelig. Heldigvis var det ikke så vanskelig å overtale de andre til å bli med inn til byen for å kjøpe klær.
Etter en lang dag i Harajuku med shopping, kaffedrikking og kos på toget var det fire slitne utlendinger som kom hjem. Selv om Harajuku er awesome var dagens høydepunkt helt klart da Emíl banket på døren og hadde med seg to kofferter fra Swiss air!
Etter å ha kost litt med kofferten var det klart for velkomstfest.
En dusj senere var det ut på 7 eleven for å kjøpe litt drikke før vi brukte resten av kvelden på å være sosiale og få brukt litt av den fantastiske genki1 japansken vi kan.
Lørdag hadde Ida en avtale og dro avsted alt for tidlig. Vi andre hadde planer om å ta en dag i Akihabara for å se på all galskapen. Jeg tok ansvar og sa at jeg satte klokka på 09.00 og at vi kunne prøve å komme oss ut til 11.00/11.30.
Klokken 10.00 våknet jeg av at Flåklypamelodien plystret av Emíl hadde brent seg fast i hodet. Etter en del somling fra min side kom vi da oss omsider ut, og inn til Akihabara.
Bortsett fra å kjøpe meg en ny adapter hadde jeg ingen planer om å kjøpe noe mer , og det var derfor veldig hardt å skilles fra en SNES til 4000 yen som jeg tror jeg har forelsket meg i.
Jeg har nå kommet meg hjem, hvor jeg nå bare hører på musikk og slapper av. Ida er fortsatt borte, Silje pynter rommet sitt, mens Emíl sitter for seg selv og drikker(と思います).
Før avreise!
Kofferten er pakket, passet ligger i sekken og flybilletten er skrevet ut! Det eneste som gjennstår nå er å slenge maskinen i sekken og komme seg til flyplassen. Manji skal nå prøve å sove noen timer, for larmen går 06.30 og det er da awesometuren til Japan starter! Vi prates 13. januar!
